I just can't...

Klarer dessverre ikke legge ut en video. Har prøvd utallige ganger å starte, men når jeg kommer litt uti filmen strømmer tårene non-stop. Jeg er vel kanskje ikke helt klar for å snakke om det enda, så jeg får fortsette å skrive en stund til.

Har litt nyheter å komme med da. Jeg har igjen startet på anti-depressiva, og har planer om å fortsette på de lengre enn jeg gjorde sist. Jeg er så lei av å rive, så lei av å være sint, så lei av å være trist. Jeg er rett og slett lei alt.

Jeg ser ingen annen utvei enn å medisinere meg selv..
Føler meg håpløs. Jeg vil ikke mer. Nå er det nok.

Videoblogg

Skal se om jeg klarer å lage en videoblogg imorgen, hvor jeg viser rutinene mine når jeg river. Hvordan jeg gjør det, vise baldspots og litt sånt.. Blir utrolig tungt for meg, men føler jeg må få det ut så kanskje folk forstår litt mer.
Jeg har revet veldig mye i det siste. Mye mer enn jeg har gjort på en ganske lang stund nå. Jeg har hatt det veldig fint en stund nå, men nå er jeg ganske langt nede igjen. Prøver febrilsk å klatre opp den stigen på vei mot toppen, men trinnene er ustø, og et lite negativt vindkast fører til at jeg faller ned og er tilbake på bunnen. Har begynt å lure på om jeg har høydeskrekk, siden jeg nærmest frykter de gode periodene. Når jeg har det bra, går jeg bare å tenker på hva som kommer til å skje. Hva som får meg til å havne på bunn igjen. Det er ikke en sunn tankegang overhodet. Men så er jeg vel ikke så glad i meg selv bestandig... Usunne tanker i hodet som river ned de veggene med håp jeg har prøvd å bygge rundt meg..

Jeg er lei.

Home...

..is whenever I'm with you!

Åh, som jeg savner gullgutten min! Og det merkes veldig godt psykisk.
Kjenner jeg ikke gidder å beskrive med ord, så dere får et bilde istedet..

To uker...

...skal jeg være uten min lille solstråle som gjør meg så lykkelig.

Samtidig som det blir trist og tungt, må jeg innrømme at det blir litt godt også. Jeg føler virkelig jeg er verdens heldigste som har vært så heldig å få en så snill, god, morsom, hjelpsom og herlig gutt i livet mitt. Det er noe så mange andre bare drømmer om, og jeg har faktisk en sånn dyrebar skatt i livet. Evig takknemlig er jeg. Han får meg gjennom de tyngste periodene, gir meg et smil om munnen hele tiden, og gjør dagene mine så fantastisk mye bedre.

Mamma blir å savne deg kjempemye!

FaenFaenFaen.....

Nå klikker jeg snart.

Var så flink å gikk lenge med å bare rive et strå innimellom, og nå har det kommet tilbake for fullt. Begynner å bli seriøst lei dette. Så mange år, og enda klarer jeg ikke å slutte!? Er jeg virkelig så svak? Med engang ting blir litt stress, havner jeg tilbake på scratch...

Baldspot igjen da, og denne gangen på toppen av hodet. Blir caps-sommer atter en gang.

FAEN!

Hallo verden...

Joda, det er enda liv i meg. Hipphurra!

Livet er fantastisk, nesten ikke revet noe de siste dagene, smilet er påklistret og alt er bare kos. Sett bort fra Aarons stygge hoste og utslett. Klarte selvsagt å glemme å dra på foreldremøte i barnehagen, men det går sikkert helt fint :)

Ønsker alle en fin uke, for det skal nemlig jeg ha! Siste uka mi sammen med gullungen før han skal være 2 uker hos pappan sin. Mye kos foran oss altså. Liker'e!

Huff....

Da avsluttet jeg behandlingen ved Østmarka, fram til neste år. Ble for vanskelig, og for stress å finne barnevakt til hver behandling. Så etter en samtale med behandleren min, fant vi ut at dette kanskje var best. Har jo klart å takle hårrivinga i 13 år nå, hva gjør vel 1 år til? Da er iallefall Aaron i barnehage og ting blir litt enklere.

Er utrolig kjipt å avslutte nå som jeg omsider var kommet i gang, men har fått mange gode råd som har hjulpet til en viss grad. Iallefall blitt med oppmerksom på i hvilke situasjoner jeg river, og det er utrolig bra - for da kan jeg stoppe meg selv. Prøve iallefall.

Skal prøve å holde bloggen ved live likevel, da jeg merkelig nok finner litt terapi i å skrive om det.

Vil forresten takke alle som har stilt opp når jeg har trengt hjelp, og alle dere søte mennesker som støtter meg gjennom dette. Tusen takk!|

Første behandling...

..gikk ganske greit. Meget ubehagelig å sitte å fortelle om hvilke ritualer jeg har når jeg river, og det å fortelle og tenke over hvilke situasjoner/settinger jeg river på. Men praten gikk ganske greit. Måtte fylle ut enda flere skjemaer når jeg kom dit, for så å prate om disse. Hun skulle se på den tykke mappa fram til neste behandling, som da er imorgen. Denne uken har jeg ikke revet like mye som forrige uke, og det er jo bra. Men ett hårstrå er for mye - og tusen er ikke nok.

Jeg er fast bestemt på at NÅ er det nok, og jeg skal gjøre alt i min makt for å få dette til å fungere. Kan ikke fortsette sånn her. Det er ikke normalt. Det er ikke sånn jeg vil leve. Leve i mitt eget mareritt. Leve i skyggen av "sykdommen". Jeg vil kunne la vinden blafre i håret mitt, uten å være redd for at noen skal se hva jeg gjør med meg selv. Jeg vil bare være fri for alle bekymringer. Rett og slett bare fri.

Bildet er hentet fra google.

Wææh!

Nå sitter jeg her og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Halv 9 i morgen tidlig skal jeg møte opp på Østmarka - spesialpost 4. Det knytser seg i magen, jeg gleder meg, blir litt småkvalm, nervøs, ler litt, nysgjerrig, spent, redd, osv osv.. Følelsene går i litt av en berg- og dalbane, og jeg vil av.

Igår var jeg ganske følelsesløs når det kom til det meste egentlig. Litt kald. Selvsagt ikke mot Aaron, men mot alt annet som eksisterer.. Hadde det ikke vært for Aaron, vet jeg ikke om jeg hadde søkt hjelp i det hele tatt. Men når jeg ser Aaron tar tak i håret sitt og lugger seg selv, ser jeg at jeg må endre vanene mine, og ikke la det smitte over til han. Han hermer jo etter alt jeg gjør for tiden.. Og jeg vil virkelig ikke at han skal få samme skjebne som meg.

Jeg blir å sitte våken i hele natt kjenner jeg.. Jeg er så... Nei, jeg vet egentlig ikke hva jeg er.. Men jeg er nå her og jeg er nå omsider på vei mot et nytt og bedre liv. Blir sikkert en lang vei, men faen heller.. Jeg skal ut fra dette... Jeg skal klare det... For Aaron.

2days......

Ja, det stemmer... Nå er det kun to dager til min første time på Østmarka. Gruer og gleder meg. Aner ikke hva jeg går til, og hvordan det kommer til å bli.. Skummelt! Har idag revet mer hår enn på lenge. Fått en flekk litt foran på hodet. Blir så sint på meg selv, men samtidig prøvde jeg ikke å stoppe meg selv.. Hvorfor gjør jeg meg selv så vondt?

The reason I smile.

My one and only.

Enig, uenig, riktig, galt, heihade...

Igår fikk jeg tidenes tykkeste skjema, med skrift på begge sider som jeg må fylle ut før behandlingstimen min. Og siden jeg kjenner meg selv såpass godt, og vet jeg blir å glemme av hele greia, så fylte jeg det ut med en gang. Tok heldigvis ikke mer enn 1,5 time.... Håper dere tok ironien der.

Det var mange spørsmål som ikke hadde sammenheng med hva som feiler meg, men noen av spørsmålene som omhandlet annet, passet for meg. Så er spent å se hva det betyr.. Tenkte jeg skulle dele noen av spørsmålene med dere, så dere vet hvordan slikt foregår. Det er forholdsvis mest nummerering fra "Uenig" til "Veldig enig" på en skala, så kommer det en påstand som jeg da skal si meg enig med eller ikke. Også var det en haug med påstander som jeg skulle krysse av "Rett" eller "Galt" etter hva jeg følte om påstanden. Faktisk 175 stykker....

Mange av spørsmålene er litt vanskelig å forklare, så tar noen av de litt enklere..å forstå seg på.
"Noen personer sier jeg liker å lide" Galt
"I det siste har jeg følt meg trett hele tiden" Riktig
"Svært ofte sier jeg uoverveide ting som jeg angrer senere" Riktig
"Jeg tenker ofte at jeg ikke fortjener det gode som hender meg" Galt

Her skulle jeg ringe rundt den som passet meg best:
"Jeg har ikke tanker om å ta livet mitt"
"Jeg har tanker om å ta livet mitt, men vil ikke omsette dem i handling"
"Jeg ønsker å ta livet mitt"
"Jeg hadde tatt livet mitt om jeg fikk sjansen til det"

LYKKELIG!!

Ble vekt av en telefon klokken halv 9 i morgest, og bestemte meg utrolig nok for å ta den. Det var østmarka psykiatrisk som ringte å spurte om jeg hadde tid å komme innom til min aller første behandling allerede idag, men i og med at jeg er i Oslo for tiden, så kunne jeg da ikke det. Tidligere har jeg nevnt at det var opptil 1års ventetid, men jeg måtte visst bare vente en måneds tid. HURRA! Så jeg har nå herved blitt pasient på østmarka, og skal i min første time den 8. mai.

Jeg smiler fra øre til øre, og ser lysere på livet enn på lenge. Jeg er nå på god vei til å bli frisk, bli meg selv, eller for å si det litt bedre - på vei til å bli den personen jeg vil være.

Tårer i øynene, glad, klump i halsen, spent.. Redd.
Hvorfor jeg er redd vet jeg egentlig ikke. Kanskje det er tanken på at jeg nå mister det som alltid har vært der for meg. Tryggheten. Roen jeg får inni meg. Hva skal jeg nå gjøre når jeg blir trist, nervøs, stresset eller whatever..? Jeg vet jo ikke om noe annet..

SATAN I HELVETE!

Det måtte sies på ekte finnmarksdialekt. Nå er jeg så forbanna på meg selv at jeg.... Ja! Her har jeg vært så flink i påsken og før påske. Og nå har jeg tatt helt av med rivinga. Sommeren nærmer seg, og det ser stygt ut for at det blir caps-sommer på meg igjen. Faen altså!Kan godt være pga litt stress siden jeg skal reise bort, men kan jeg da ikke heller bite negler eller noe annet harmløst? Hvorfor må den jævla hånda opp mot hodet?

ME SO CRAAAAZEEEH!

Hva er det som er galt med meg? 

Kan jeg ikke bare bli frisk? 

This house ain't no home without you

Dette blir altså siste natta jeg har Aaron før han skal feire påsken hos faren sin. Gjør vondt i mammahjertet! Jeg har aldri vært uten han lengre enn to dager, så dette kommer til å bli tungt. Altfor tungt! Tatt masse bilder av han, så jeg skal ha noe å se på, også skal jeg tvinge faren til å komme på skype så jeg får sett han. Tenk.. Seks dager uten det som betyr aller mest..

Se så nydelig han er!

I never meant to fade.

Her er en sang som betyr utrolig mye for meg. Den får meg til å tenke på vonde opplevelser tidligere i livet, som jeg desverre ikke har samvittighet til å fortelle om i bloggen. Uansett hvor bitter jeg måtte være, så vil jeg ikke ødelegge for andre. Man må bare prøve å komme over det og la det ligge. Det har gjort meg til den jeg er idag, og uansett hvor snodig det høres ut, så ville jeg ikke vært foruten. Alt jeg har vært igjennom har formet meg, på godt og vondt. 

Her er iallefall en av de fineste sangene ever. Enjoy!

I just needed someone to talk to. You were just to busy with yourself

En solskinnsdag

Dagen idag har vært fantastisk koselig. Sola skinte, så jeg og Aaron tok på oss solbrillene og dro til Solsiden for å spise med trivelige folk. Etter to timer fikk han nok, så da trilla vi til byen å kjøpte nye, og tøffere solbriller til han (bilde kommer). Jeg så årets første humle, og tenkte "Nå har våren virkelig kommet" og var fornøyd med det. Mens vi venter på bussen, begynner snøen plutselig å lave ned. Aaron holdt på å le seg ihjel mens han prøvde å fange snøfnuggene der han satt i vogna, mens mamma'n skalv bortover veien. Ikke så smart å bare ha på hettejakke når det snør, gitt. 

Håper på solskinn i morgen og, så vi kan rusle en lang tur. Må nesten begynne å tenke på bikinikroppen som er inteteksisterende. Jeg vil ha den. Den ligger godt gjemt bak masse god mat og tomme løfter om en bedre hverdag. Dumme trøste- og kjedespising. Hvorfor må den beste maten være så usunn!? Kan jeg ikke bare heller kunne trøstespise brokkoli og andre sunne ting? Damn you, McDonalds... DAMN YOU!

Woohooo!

Har fått godkjent behandling på Østmarka. Og jeg er så heldig at jeg får time innen mars i 2013! Ikke no særlig ventetid, nei.. Det er jo fint. Håper folk skjønne ironien her..  Men men, var jo klar over at det var lang ventetid siden det ikke er noe kritisk jeg lider av. Det er bare mer irriterende og går litt ut over selvfølelsen og selvtilliten min.

Klarte to dager uten å rive, før jeg fikk tilbakeslag idag. Ikke revet så mye, men jeg kan ikke tillate meg selv å rive ett eneste hårstrå. Når jeg kjenner at jeg MÅ rive, så prøver jeg å rive et annet sted.. Se om jeg finner et hårstrå på leggene eller noe. Ikke at det er så lett å kontrollere hånda bestandig, men jeg prøver..

Bakte cupcakes igår, og har spist litt på de når jeg kjenner jeg mister litt kontroll. Ingen smart løsning, siden jeg prøver å slanke meg. Men fuckit. De var sykt gode!

Nå var jeg smart!

Kjente lysten på å rive tok helt overhånd idag. Kriblet i hele kroppen, og hånda mi klarte ikke holde seg unna hodet mitt. For å unngå å rive, så satte jeg i en gammel remse med extensions, og nå har jeg revet masse hår fra den. Det blir ikke helt det samme, men jeg river iallefall ikke mitt eget hår..

1,5 time hos tannlegen idag, og 2000,- fattigere. God deal.. Nå sitter jeg med oppskjært tannkjøtt, vondt i tanna, kjeven og kinnene... Trøster meg selv med en episode House før leggetid. Må innrømme at jeg har en liten crush på han. Herlig, fantastisk mann!

This is me..

Må vel kanskje fortelle nye lesere om hvem jeg egentlig er..


Navnet er altså Catrine og jeg har en stor fascinasjon av Elvis, så går derfor under kallenavnet "Presley" av enkelte. Den 27 september ble jeg mor til en helt fantastisk liten krabat, som heter Aaron Christopher.

Jeg er opprinnelig fra Vadsø, men har som de fleste finnmarkinger flyttet litt rundt på meg, og bestemte meg tilslutt for å bosette meg i Trondheim i og med at faren til sønnen min bor her. Ja, jeg er alenemor - og trives veldig fint med tilværelsen, selv om det selvsagt er tunge og ensomme dager.

Jeg elsker sarkasme, ironi og spydigheter.Men i bunn og grunn er jeg nok bare snill, selv om jeg liker å framstå selv som litt "tøff".. Men det er jeg nok ikke. Mine 25år har vært minneverdige. Både på godt og vondt. Men alle de hendelsene har gjort meg til den jeg er idag. Og jeg er relativt fornøyd. Føler selv jeg er et godt menneske. Og bedre skal jeg bli....

 For jeg skal bli MEG igjen!
Hva enn det er..

A girl can dream..

Tenk å ha så fint hår!? 

Langt, tykt, rufsete.. Nydelig!

Og her er mitt hår.. Ja.

'Nuff said.

My hero.

Rebecca er ei fantastisk jente som er utrolig flink å sette ord på følelsene sine, og er flink å forklare ting på en sånn måte at de fleste skal klare å forstå hvordan Trich er, og hvordan det føles for oss som sliter med det. 

Håper dere kan ta dere tid til å se denne videoen. 

I must hate myself for doing this...

Da jeg var på mitt aller beste. Nydelige håret!

Nå har jeg revet endel foran på ene siden.
Og den lille flekken i midten gror ikke mer..

Området som får gjennomgå mest for tiden.

Jeg vil være meg selv igjen.
Like meg selv.

...Ikke hate meg selv.

Can't seem to control myself.

Jævlig irriterende når hånda bare går automatisk opp mot hodet! Just sayin!

Anywho.. Fikk telefon fra Østmarka idag hvor de sa de veldig gjerne ville hjelpe meg, men siden dette ikke er en akutt lidelse (som det ikke er.. Bare psyko irriterende og slitsomt), så er det lang venteliste.. Hun sa oppmot ett helt år, så heyheyhey, dette kan ta sin tid. Får prøve mitt beste å bare fylle dagene og tenke så positivt jeg bare kan. I won't let nobody bring me down! Jeg skal klare det. Jeg må..

Hatt en koselig dag idag da, og det liker vi! MacDonald's-date med Lene og fått shoppa inn litt søte vårklær til lillerampen. Ja, jeg har en sønn. Skal legge ut litt "hallais, her er jeeeeei" info senere når jeg gidder. Kanskje det faktisk er noen som vil vite mer om meg enn min fucked-up-mind og psykiske helse..

Må bare få bilde-opplasteren til å funke, så kommer det litt bilder og. Be patient with me.

Første steget...

..mot en lang vei for å bli frisk er nå tatt. Jeg har faktisk snakket med noen på Østmarka, men ikke hun jeg egentlig skulle snakke med. Hun skulle få beskjed om å ringe meg når hun kom tilbake på jobb, så da er det bare å vente. Fikk gode nyheter da! Siden jeg bor i Trondheim trenger jeg ikke å legges inn, men bare komme til samtaler og treningsoppgaver.

Dagen idag har vært ganske koselig, men har merket at jeg enda river mer enn jeg burde. Prøver å si til meg selv "Ok, bare ett til", og det går i en loop, og plutselig sitter jeg der med neven full av hår.

One is too many and a thousand is never enough...

Psyk Forandring

..har inspirert meg til å ta kontakt med Østmarka psykiatrisk. Har sendt litt mail fram og tilbake, og har nå bestemt meg for å ringe i morgen for å høre litt nærmere om de grepene de skal benytte for å hjelpe meg. Fikk bekreftelse på at dette ikke var en veldig utprøvd behandling i Norge, og det viser jo bare tydligere hvor ukjent denne lidelsen faktisk er. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å få trich mer fram i lyset, og hjelpe flere uvitende sjeler som tror de er gale, som jeg engang trodde jeg var.

Det er ingen skam i å innrømme at man sliter med ulike ting. Det er menneskelig. Man må bare gjøre sitt ytterste for å bli bedre, og det har jeg tenkt å gjøre. Skal bli flinkere å holde dere oppdatert, og muligens slenge ut litt bilder når jeg blir litt mer trygg på meg selv.

Dette er et stort steg for meg, det å lage en blogg som for det meste handler om det jeg prøver hardt å skjule. Men nå er det nok. Jeg skal bli frisk.. Jeg skal!

Enkelt er det ikke, men..

..Det må gjøres!

Jeg har en OCD (Obsessive compulsive disorder), som får meg til å rive av meg håret. Hvorfor jeg gjør det aner jeg ikke, men jeg synes på en merkelig måte at det er godt og befriende. Men etterpå sitter jeg igjen med en stygg følelse av skam, kvalmhet og sinne. Det bare skyller over meg, og jeg blir bitter. Kjenner hatet for megselv bare strømmer over. Hvorfor gjør jeg dette med meg selv!?

Det har pågått i omlag 13-14år nå, i perioder.. Kan gå måndesvis uten å rive et eneste hårstrå, og være så fornøyd og stolt av meg selv, før jeg havner i en periode og "tar igjen det tapte". Nå er jeg inne i den sistnevnte perioden, og kjenner jeg misliker meg selv utrolig sterkt. Men likevel går handa opp mot hodet som ingenting, og jeg prøver vel kanskje ikke så hardt å hindre det som jeg skulle ønske..

Jeg kan sitte kjempelenge og kjenne etter det "perfekte" hårstrået. Det skal ikke være som alle andre hårstrå. Det skal være flisete, ruglete, tykkere enn de andre.. Og når det er revet ut kan jeg sitte lenge å studere det hårstrået, før jeg er på jakt etter et til. Blir skuffet om jeg river et helt ordinært hårstrå, og gjenstarter da jakten på et "perfekt" et.

Det er ingen tall over hvor mange nordmenn som lider av denne OCD'en som jeg har, Trikotillomani. Men det sies at omlag 1 av 50 kvinner i USA har hatt denne lidelsen engang i løpet av sitt liv. Det sier sitt når ingen av legene jeg har vært hos sålangt har hørt om Trich engang.. Jeg gikk i over 10år med dette og trodde jeg var gal, før jeg fant en artikkel i et blad. Derfor skriver jeg denne bloggen, i håp om å få skjulte lidelser fram i lyset, og muligens hjelpe noen andre som sliter med dette eller lignende, og trenger noen å prate med.

Jeg er her..