To uker...

...skal jeg være uten min lille solstråle som gjør meg så lykkelig.

Samtidig som det blir trist og tungt, må jeg innrømme at det blir litt godt også. Jeg føler virkelig jeg er verdens heldigste som har vært så heldig å få en så snill, god, morsom, hjelpsom og herlig gutt i livet mitt. Det er noe så mange andre bare drømmer om, og jeg har faktisk en sånn dyrebar skatt i livet. Evig takknemlig er jeg. Han får meg gjennom de tyngste periodene, gir meg et smil om munnen hele tiden, og gjør dagene mine så fantastisk mye bedre.

Mamma blir å savne deg kjempemye!

FaenFaenFaen.....

Nå klikker jeg snart.

Var så flink å gikk lenge med å bare rive et strå innimellom, og nå har det kommet tilbake for fullt. Begynner å bli seriøst lei dette. Så mange år, og enda klarer jeg ikke å slutte!? Er jeg virkelig så svak? Med engang ting blir litt stress, havner jeg tilbake på scratch...

Baldspot igjen da, og denne gangen på toppen av hodet. Blir caps-sommer atter en gang.

FAEN!

Hallo verden...

Joda, det er enda liv i meg. Hipphurra!

Livet er fantastisk, nesten ikke revet noe de siste dagene, smilet er påklistret og alt er bare kos. Sett bort fra Aarons stygge hoste og utslett. Klarte selvsagt å glemme å dra på foreldremøte i barnehagen, men det går sikkert helt fint :)

Ønsker alle en fin uke, for det skal nemlig jeg ha! Siste uka mi sammen med gullungen før han skal være 2 uker hos pappan sin. Mye kos foran oss altså. Liker'e!

Huff....

Da avsluttet jeg behandlingen ved Østmarka, fram til neste år. Ble for vanskelig, og for stress å finne barnevakt til hver behandling. Så etter en samtale med behandleren min, fant vi ut at dette kanskje var best. Har jo klart å takle hårrivinga i 13 år nå, hva gjør vel 1 år til? Da er iallefall Aaron i barnehage og ting blir litt enklere.

Er utrolig kjipt å avslutte nå som jeg omsider var kommet i gang, men har fått mange gode råd som har hjulpet til en viss grad. Iallefall blitt med oppmerksom på i hvilke situasjoner jeg river, og det er utrolig bra - for da kan jeg stoppe meg selv. Prøve iallefall.

Skal prøve å holde bloggen ved live likevel, da jeg merkelig nok finner litt terapi i å skrive om det.

Vil forresten takke alle som har stilt opp når jeg har trengt hjelp, og alle dere søte mennesker som støtter meg gjennom dette. Tusen takk!|