Første behandling...

..gikk ganske greit. Meget ubehagelig å sitte å fortelle om hvilke ritualer jeg har når jeg river, og det å fortelle og tenke over hvilke situasjoner/settinger jeg river på. Men praten gikk ganske greit. Måtte fylle ut enda flere skjemaer når jeg kom dit, for så å prate om disse. Hun skulle se på den tykke mappa fram til neste behandling, som da er imorgen. Denne uken har jeg ikke revet like mye som forrige uke, og det er jo bra. Men ett hårstrå er for mye - og tusen er ikke nok.

Jeg er fast bestemt på at NÅ er det nok, og jeg skal gjøre alt i min makt for å få dette til å fungere. Kan ikke fortsette sånn her. Det er ikke normalt. Det er ikke sånn jeg vil leve. Leve i mitt eget mareritt. Leve i skyggen av "sykdommen". Jeg vil kunne la vinden blafre i håret mitt, uten å være redd for at noen skal se hva jeg gjør med meg selv. Jeg vil bare være fri for alle bekymringer. Rett og slett bare fri.

Bildet er hentet fra google.

Wææh!

Nå sitter jeg her og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Halv 9 i morgen tidlig skal jeg møte opp på Østmarka - spesialpost 4. Det knytser seg i magen, jeg gleder meg, blir litt småkvalm, nervøs, ler litt, nysgjerrig, spent, redd, osv osv.. Følelsene går i litt av en berg- og dalbane, og jeg vil av.

Igår var jeg ganske følelsesløs når det kom til det meste egentlig. Litt kald. Selvsagt ikke mot Aaron, men mot alt annet som eksisterer.. Hadde det ikke vært for Aaron, vet jeg ikke om jeg hadde søkt hjelp i det hele tatt. Men når jeg ser Aaron tar tak i håret sitt og lugger seg selv, ser jeg at jeg må endre vanene mine, og ikke la det smitte over til han. Han hermer jo etter alt jeg gjør for tiden.. Og jeg vil virkelig ikke at han skal få samme skjebne som meg.

Jeg blir å sitte våken i hele natt kjenner jeg.. Jeg er så... Nei, jeg vet egentlig ikke hva jeg er.. Men jeg er nå her og jeg er nå omsider på vei mot et nytt og bedre liv. Blir sikkert en lang vei, men faen heller.. Jeg skal ut fra dette... Jeg skal klare det... For Aaron.

2days......

Ja, det stemmer... Nå er det kun to dager til min første time på Østmarka. Gruer og gleder meg. Aner ikke hva jeg går til, og hvordan det kommer til å bli.. Skummelt! Har idag revet mer hår enn på lenge. Fått en flekk litt foran på hodet. Blir så sint på meg selv, men samtidig prøvde jeg ikke å stoppe meg selv.. Hvorfor gjør jeg meg selv så vondt?

The reason I smile.

My one and only.