Nå sitter jeg her og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Halv 9 i morgen tidlig skal jeg møte opp på Østmarka - spesialpost 4. Det knytser seg i magen, jeg gleder meg, blir litt småkvalm, nervøs, ler litt, nysgjerrig, spent, redd, osv osv.. Følelsene går i litt av en berg- og dalbane, og jeg vil av.
Igår var jeg ganske følelsesløs når det kom til det meste egentlig. Litt kald. Selvsagt ikke mot Aaron, men mot alt annet som eksisterer.. Hadde det ikke vært for Aaron, vet jeg ikke om jeg hadde søkt hjelp i det hele tatt. Men når jeg ser Aaron tar tak i håret sitt og lugger seg selv, ser jeg at jeg må endre vanene mine, og ikke la det smitte over til han. Han hermer jo etter alt jeg gjør for tiden.. Og jeg vil virkelig ikke at han skal få samme skjebne som meg.
Jeg blir å sitte våken i hele natt kjenner jeg.. Jeg er så... Nei, jeg vet egentlig ikke hva jeg er.. Men jeg er nå her og jeg er nå omsider på vei mot et nytt og bedre liv. Blir sikkert en lang vei, men faen heller.. Jeg skal ut fra dette... Jeg skal klare det... For Aaron.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar