..Det må gjøres!
Jeg har en OCD (Obsessive compulsive disorder), som får meg til å rive av meg håret. Hvorfor jeg gjør det aner jeg ikke, men jeg synes på en merkelig måte at det er godt og befriende. Men etterpå sitter jeg igjen med en stygg følelse av skam, kvalmhet og sinne. Det bare skyller over meg, og jeg blir bitter. Kjenner hatet for megselv bare strømmer over. Hvorfor gjør jeg dette med meg selv!?
Det har pågått i omlag 13-14år nå, i perioder.. Kan gå måndesvis uten å rive et eneste hårstrå, og være så fornøyd og stolt av meg selv, før jeg havner i en periode og "tar igjen det tapte". Nå er jeg inne i den sistnevnte perioden, og kjenner jeg misliker meg selv utrolig sterkt. Men likevel går handa opp mot hodet som ingenting, og jeg prøver vel kanskje ikke så hardt å hindre det som jeg skulle ønske..
Jeg kan sitte kjempelenge og kjenne etter det "perfekte" hårstrået. Det skal ikke være som alle andre hårstrå. Det skal være flisete, ruglete, tykkere enn de andre.. Og når det er revet ut kan jeg sitte lenge å studere det hårstrået, før jeg er på jakt etter et til. Blir skuffet om jeg river et helt ordinært hårstrå, og gjenstarter da jakten på et "perfekt" et.
Det er ingen tall over hvor mange nordmenn som lider av denne OCD'en som jeg har, Trikotillomani. Men det sies at omlag 1 av 50 kvinner i USA har hatt denne lidelsen engang i løpet av sitt liv. Det sier sitt når ingen av legene jeg har vært hos sålangt har hørt om Trich engang.. Jeg gikk i over 10år med dette og trodde jeg var gal, før jeg fant en artikkel i et blad. Derfor skriver jeg denne bloggen, i håp om å få skjulte lidelser fram i lyset, og muligens hjelpe noen andre som sliter med dette eller lignende, og trenger noen å prate med.
Jeg er her..
